I løpet av det siste tiåret har tv-innhold foretatt en reise til våre datamaskiner tett fulgt av forbrukere som krever enklere tilgang til innholdet som sendes. De store tilbyderne har kastet seg over trenden og vi ser stadig mer innhold som tilbys på denne måten. I underholdningsindustrien kappes de om holde seg i forkant slik at man ikke opplever det sammen innen tv som man gjorde når det gjaldt musikk. Denne kappestriden sliter man fremdeles med å få form på. Det er ennå langt fra sikkert hvilken løsning som velges og hvordan dette kommer til å påvirke oss som forbrukere.
Foretningsmodellen som benyttes av tv sliter i stor grad med å finne en form som kan overføres på en suksessrik måte til internett, etter hvert som forbrukerne søker enkle bruksmønstre og ikke minst enkel tilgang til sine favorittprogrammer.
Dagens situasjon
Det er ikke bare internett som benyttes som løsninger for å løse brukerne fra et fastsatt programtilbud. Som sikkert de flest husker var den gode gamle videoopptakeren en redningsplanke for mange som av en eller annen grunn ikke kunne være tilstede når et bestemt program gikk på lufta. Dagens løsning er langt mer sofistikert, men fungerer på mye samme måte. Man kan ta opp et program mens man ser på et annet. Fordelen er at vi nå snakker om mange titalls timer med programmer som man kan ta opp og så se dem når man selv ønsker det. Det løser imidlertid ikke det grunnleggende problemet. Dagens forbrukere har et intenst ønske om å bli løsrevet fra faste sendeskjema og de ønske å kunne se hvilket som helst program på det tidspunktet de selv ønsker. Ikke bare det de ønsker å se programmet der det passe dem selv enten det er i bilen eller i stua.
Internett
Det er dette internett kan tilby forbrukerne hvis tv-selskapene bare vil og ikke minst hvis teknologien er på plass. Den viktigste delen av teknologien er imidlertid på plass i store deler av Norge. Vi snakker da om bredbånd. Vi må noen steder trå litt på gasspedalen slik at hastigheten i nettet økes betraktelig, men det grunnleggende er på plass.
Det neste som må tilpasses er selskapenes måte å sende programmer på. Vi har en del tjenester i dag som fungerer på denne måten. Både TV2 og NRK lar deg i dag se nyheter når det passer deg over internett. Ikke en veldig tilfredsstillende tjeneste, men det fungerer. Det er ingen rimelig grunn til at alt innhold ikke kan håndteres på samme måte. I dag abonnerer du på, eller får levert, hundrevis av kanaler du aldri bruker. Med programinnholdet tilgjengelig på internett kan du selv plukke programmer på samme måte som du handler i et supermarked. Du velger det du har lyst på. På samme måte som en avis kan du abonnere på serier du følger med på.
Det finnes i dag en rekke maskinvareprodusenter som har programvare klar for en distribusjonsmodell for tv som er basert på internett. Vi snakker da om selskaper som Microsoft, Apple, Cisco og mange flere. Det interessante er at vi ikke lenger snakker om datamaskinen men en distribusjon dirkete til tv. På denne måte blir ikke overgangen særlig stor for forbrukeren.
Maskinvare
Dette høres veldig datarelatert ut, men det er det ikke. Det utstyret vi snakker om her relaterer seg til dataverdenen kun i den form at det kobler seg opp mot internett. Bare for å gjøre dette litt enkelt fra starten av. Alle som i dag har bredbånd inni huset, som fra Get, vil få levert tv over den samme kabelen som datatrafikken. Tv på samme måte som datatrafikken er digital så her er det heller ingen hindring. På tv-en benytter du en EPG, på norsk blir det Elektronisk Program Guide, for å velge hva du skal se på. Med andre ord så ligger konseptet allerede i stua til mange forbrukere allerede.
Spørsmålet blir da hvordan vi skal få til å løsrive bruken av internett som bærer av tv fra dataverdenen. Det har blitt gjort mange forsøk. Den som foreløpig har fungert best er å integrere en tv-mottaker i en datamaskin for deretter å kobler datamaskinen til tv-en. Dette er på mange måter å angripe problemet helt bakvendt. Det er liten hensikt å forutsette bruk av en overdimensjonert datamaskin for å se på tv. Det blir som å bruke en 18-hjuls trailer til å kjøre på butikken. Du har rett og slett mye mer kraft og funksjoner enn det du trenger. Microsoft Windows tilbyr en slik løsning, men den blir alt for komplisert og overdimensjonert for den jevne forbruker. De flest ønsker seg færre enheter i hylla under tv-en, ikke flere. Noen produsenter har prøvd å omgå problemet med å bygge hele datamaskinen inn i selve tv-en. Det er imidlertid samme problemet som beskrevet tidligere, innpakningen er bare annerledes. Skal dette lykkes må tv-en bli mottaker og behandler av signalene uten å måtte ha en datakraft som kan sende opp og styre en romferje. Personlig tror jeg vi kommer til å se løsninger basert på egne bokser i tillegg til tv-en først. Det er imidlertid et minimalt problem i og med at den vil komme til å erstatte dekoderen som de fleste allerede har.
I en kombinasjon mellom en dekoderboks slik vi har i dag og en tv ligger sannsynligvis svaret. En avansert dekoder med mulighet for opptak har på samme måte som en datamaskin et operativsystem som styrer den. Dette er imidlertid mye enklere i funksjon enn det en fullvoksen datamaskin er. Noe av grunnen ligger i at mesteparten av funksjonene og programmene en datamaskin trenger er helt unødvendige i en tv. Dette betyr også at elektronikken i en slik boks en meget enkel og har ikke behov for oppgradering og vedlikehold slik som en datamaskin. Dette er også en av grunnene til at en slik teknologi lett kan integreres i en tv uten store problemer. Det eneste som er nødvendig er at man kan enes om en teknologi man skal bruke. Det er letter sagt enn gjort bare se på krigen mellom VHS og Beta eller mer nylig Blu Ray og HD DVD. Slike produkter stiller krav til masseproduksjon og da må man ha standarder å forholde seg til.
En ny TV
Ser vi på tv-en isolert og uten å ta med de betraktningene vi hittil har gjort, er det også en masse arbeid på gang, Størrelsesmessig ser vi en klar trend mot at skjermene blir stadig større. Overgangen til HD er en medvirkende faktor til dette. Den viktigste faktoren er imidlertid at folk rett og slett vil ha en tv som er større. Man har råd til det og apparatene blir stadig billigere. For vanlige dødelige vil nok størrelsen stabilisere seg ett eller annet sted i overkant av femti tommer, men man skal ikke se bort fra et ny teknologi og bedre bilde kan drive størrelsene enda lenger oppover.
Vi kan med ganske stor grad av sikkerhet si at plasma er i ferd med å synge siste verset. Dette er en teknologi som kommer til å forsvinne over til. LCD er definitivt den teknologien som har vunnet krigen om tv-skjermene. Først og fremst skyldes dette at kvaliteten har økt enormt de siste årene og nå befinner seg omtrent på samme nivå som en plasmaskjerm. En annen ting som gir LCD en betydelig overtak er den enorme produksjonen og at teknologien drives ubenhørlig fremover. LED er et godt eksempel på en teknologi som gjør LCD vesentlig bedre. Denne typen tv-er er i ferd med å bli meget populære. En ting man kan huske på i så måte er at de fleste apparater som i dag benytter LED ikke er optimale. LED er en belysningsteknologi og legges i dag ført og fremst som en kantbelysning på tv-en. Dette fører til en noe unaturlig lyssetting som ikke fungerer helt slik vi gjerne skulle sette det. Det er imidlertid i ferd med å komme apparater der LED benyttes som en dekkende bakbelysning og dette er en lang bedre løsning.
På sikt kommer en annen teknologi på markedet dette er OLED. Dette er en teknologi som benyttes allerede og som gir meget gode resultater. Mange mobiltelefoner er i dag utstyrt med slike skjermer. Her ligger også kjerne til problemet. Man har store problemer med å få OLED til å fungere skikkelig på store skjermer. Grunnen til dette er todelt. For det første er dette en meget dyr løsning og det vil være svært få som har råd til å investere i en tv i femtitommersklassen. Det andre problemet er knyttet til levetid. Man klarer ikke å få levetid på en slik skjerm opp på et nivå som er tilfredsstillende for en virkelig stor tv. Det som imidlertid er hevet over enhver tvil er at OLED er en kommende teknologi og at den er bedre enn det som er dominerende i dag.
3D tv
De som husker langt tilbake vil nikke gjenkjennende til 3D. Besøk på kino der man fikk utlevert egne briller er samme konseptet som man nå arbeider med på tv-fronten. Tv-produsentene vil at du skal få den samme opplevelsen hjemme i stua som den du kan få på kino. Vi skal prøve å gå litt i detalj på hvordan dette virker.
Øynene våre sitter plassert noen centimeter fra hverandre. Dette betyr at du ser på en ting fra to litt forskjellige vinkler. Dette settes så sammen i hjernen slik at du opplever dette som en bilde med dybde. For å få den samme opplevelsen fra en tv er imidlertid ikke like lett. For at dette skal fungere må produsentene av tv klarer i vise to svakt forskjellige bilde til øynene dine. Det finnes flere teknologier for å få dette til.
Fargede briller
Dette er brillene vi henviste til i starten av denne delen. Dette er en teknologi som stammer tilbake fra femtitallet. Det fungerer som fargefiltre og øyet ser et bilde som er rettet spesifikt mot det. Hvert øye får da en svakt forskjellig perspektiv og en 3D-effekt blir laget.
Problemet er bare at du rett og slett kan bli syk av røde og grønne briller. Det er også store begrensninger i fargene som kan benyttes til å lage innhold som skal sendes. Ikke blir bildet spesielt godt heller. Dette er hovedgrunnen til at ikke mange produsenter satser på denne teknologien. En av de store fordelene med denne tilnærmingen er at den er meget billig. Både for bruker og produsent.
Lukker
Dette er også en brilleteknologi. Kort fortalt fungerer den ved at høyre og venstre bilde alternerer fort. Dette blir så synkronisert med tv-bildet som alternerer på samme måte. Dette kalles aktiv lukker-teknologi Glasset i brillene består av LCD og en sender og mottaker basert på infrarødt eller Blutooth. Det er også noen som benytter sin egen radioteknologi. Fordelen med dette er at brillene er relativt billige og at det ikke medfører noe ubehag å bruker dem. På den negative side blir det som å se tv med solbriller. Du kan få opptil 50 prosent reduksjon av lysstyrke og raske sekvenser kan bli noe oppstykket.
Polariserende briller
Dette er brillevariant nummer tre. Dette fungerer ganske likt solbriller mang kjøper seg. Hvert øye får kun det bildet som en men for det. Det er to forskjellige polarisasjoner i brilleglassene og dermed kan sikers det at hvert øye for forskjellige bilder settes sammen av hjernen og kreerer et komplett bilde med en 3D-effekt. Fra tv-enes side sendes bildene ved hjelp av to projektorer som benytter polariserte linser.
Et av problemene med denne teknologien er at svært få har satset på den. Opplevelsen fra brukeren er kanskje den beste av de nevnte alternativene.
Ingen briller
Dette er også et alternativ. Flere av de store produsenten arbeider med denne teknologien og satser mye på den. Det er to tilnærmingsmetoder.
Linsemetoden fungerer ved at linser som fungerer som forstørrelsesglass rettes inn mot bildet som ligger under. Den som ser på bildet før tom forskjellige innsynsvinkler for hvert øye. Hjernen setter dette sammen og gir dybdefølelse. Problemet er at du må sitte nøyaktig riktig vinklet i forhold til tv-en for at dette skal virke. Avstanden til skjermen må være nøyaktig fire meter. Endrer du på vinkel eller avstand bil det bare tull.
Parallaksemetoden
Dette fungerer noenlunde etter samme prinsipp som over. Skjermen har et materiale over seg med noen meget presise åpninger. Dette gjør at øyet ser forskjellige sett med piksler og dette gir en 3D-effekt. Fra produsentenes side er det utviklet noen prototyper med noen organisert produksjon skjer ikke med det første. Samme krav som over når det gjelde nøyaktighet i for til posisjonen seeren må ha for å få effekten man er på jakt etter.
Svaret?
Det er vanskelig å si. Vi kommer garantert til å se løsninger basert på briller i den nærmeste fremtid. Problemet er bare at en løsning basert på briller ikke er særlig hensiktsmessig. Jeg personlig har ingen tro på at den vanlige tv-titter i Norge kommer til å sitte i stua med spesialbriller. Kanskje en viss nyskjerrighet i begynnelsen kommer til å selge noen løsninger, men så tror jeg det går med denne som det gikk med kinovarianten av samme løsning. Det havner på den tekologiske skraphaugen.
Løsningene som baserer seg på det bare øyet har definitivt noe for seg. Det vil ikke bli noen suksess før man blir kvitt restriksjonene som er forbundet til plassering. Det er rett og slett i praktisk at bare en person kan se tv om gangen og må sitte på et nøyaktig fastsatt sted. Klarer industrien å løse dette problemet har vi imidlertid et utgangspunkt for en meget interessant løsning.