Rundt 1 av 4 tisper får ondartede jursvulster i løpet av livet. Diagnosen er vanligst hos middelaldrende og eldre tisper, men finnes hos tisper ned til 4 års alderen.
Tisper som blir kastrert før de får løpetid for første gang har lav risiko for svulst i juret, faktisk mindre enn 0,5%. Hvis tispen blir kastrert mellom første og andre løpetid er risikoen 8%, og hvis tispen blir kastrert etter den andre løpetiden er risikoen økt til 26%. I Norge utføres ikke forebyggende kastrasjon av tisper. Forekomsten her til lands, er derfor høyere enn i land der dette er rutinen.
Hvordan vet jeg om hunden min har jursvulst?
De fleste tispene viser få kliniske tegn til sykdom annet enn funn av en eller flere kuler i juret. Noen kan vise tegn til smerter når juret blir undersøkt, andre viser lite tegn til ubehag. Noen få tisper viser også andre sykdomstegn, som økt drikkelyst og hyppig urinering. Det er vanligst å finne svulst i de bakerste jurkjertlene, nærmest lysken. Svulstene kan spre seg til andre steder i kroppen, som lymfekjertler og i noen tilfeller lunger. De aller fleste tisper presenteres friske og fine, og ved tidlig behandling, kan også de aller fleste kureres.
Som hos mennesker, er det viktig at vi oppsøker hjelp så snart en kul kjennes i juret. Derfor anbefaler veterinær Marianne Mandelin ved AniCura Jeløy Dyresykehus, at man blir kjent med hvordan hundens jur vanligvis føles, ved å jevnlig sjekke jurkjertlene, både før og etter løpetiden, og i periodene mellom. I løpetiden kan jurkjertlene påvirkes av kjønnshormoner, og juret kan kjennes mer frodig. Mange hunder kan ha innbilt drektighet, som kan gi hevelser i jurkjertlene i 1-3 måneder etter hver løpetid. Disse er oftest ufarlige, men dersom de vedvarer, bør de undersøkes videre hos veterinær.
Som med mennesker, øker risikoen for å få kreft med alderen. Det viktigste er å oppdage sykdommen så tidlig som mulig.
«Det er vanlig at spesielt eldre hunder får kuler, både i juret og i huden ellers. Heldigvis er langt fra alle farlige. Hvis du kjenner hunden din fordi du sjekker regelmessig, vil du legge merke til om det er noe uvanlig», sier Marianne, som er spesialist i smådyr, med spesialkompetanse på kreft hos hunder og katter.
Hva er behandlingen?
«Det har vært en enorm utvikling når det gjelder kreftbehandling for dyr. Ved jursvulster, er kirurgisk fjerning den viktigste behandlingen i de fleste tilfeller, og betyr oftest at hunden kan kureres for sykdommen sin. I sjeldne tilfeller kan det være aktuelt med medisinsk behandling etter operasjon», sier veterinær Marianne Mandelin.
Før operasjon utføres, bør hunden kartlegges for tegn til spredning. Det anbefales ofte blodanalyser, røntgen av brysthulen og ultralyd av bukhulen, i tillegg til celle- eller vevsprøve av svulsten. Etter operasjonen blir den fjernede jursvulsten sendt til vevsprøveanalyse for å se hvor aggressiv den er. Dette resultatet er det viktigste for hundens prognose, dvs. om den kan kureres eller om vi kan forvente tilbakefall eller spredning i framtiden.
«Vi opplever at dagens hundeeiere er svært kunnskapsrike og motiverte for behandling av hundene sine, men ønsker samtidig at de ikke skal lide unødig. Som veterinærer har vi et stort etisk ansvar når det gjelder behandling av dyr, både der vi velger å operere hunden eller gi medisinsk behandling mot kreft. Vår første prioritering er alltid hundens livskvalitet, men samtidig er det viktig for oss at eier får god kunnskap om sykdommen, om behandlingsvalg, forventet livslengde, og ikke minst, får tilstrekkelig informasjon om kostnader involvert. Kun da kan de kan ta gode valg for sitt dyr og for sin familie», sier Mandelin.
Hvordan oppdage kulen?
- Innfør gode rutiner for hjemmekontroll; gjerne en fast dag per måned, der du kjenner over hunden.
- Start med hodet og husk å se inni munnen, kjenn over bryst og buk, beina og halen.
- Kuler kan kjennes svært ulike ut; de kan være myke, faste, væskefylte, ømme, diffuse eller utflytende.
- Selv om en hund har mange kuler, betyr det ikke at de er like eller at sykdommen er mer alvorlig!
- Be veterinæren undersøke kulene når du er til kontroll; ved å ta celleprøver av kulene, kan man i mange tilfeller skille godartede fra ondartede!