Den norske naturen og planteutvalget er rikt og interessant. Vi er velsignet med sopp og planter som lever i hager, i skogen, i blomsterpotter, på fjellet, i grøftekanter, midt i bysentrum og stort sett overalt.
Planter og dyr har som du sikkert vet latinske navn, som stammer fra naturforskeren Carl Von Linnés banebrytende arts-klassifikasjon på 1700-tallet. Men de fleste sopp og planter har også lokale navn, og disse norske navnene er gjerne hakket mindre staselige enn de latinske, for å si det mildt.
Gamle navn for sopp og planter henger igjen
– Generelt kan man si at sopp og planter vi har hatt bruk for, ofte har fått lokale navn i hvert eneste dalføre. Da har gjerne vanlige lekfolk navngitt plantene utfra farge, utseende og egenskaper, og dermed kan én og samme plante ha hatt ulike navn i forskjellige områder, sier Kristina Bjureke, universitetslektor ved naturhistorisk.
– Men etter 1814 fikk vi etterhvert flere nasjonale herbarier i Norge, og dermed oppstod behovet for å kun ha et norsk navn per plante. Og slik har har mange av de lokale navnene hengt ved til våre dager. I dag er det artsdatabanken i Trondheim som er den instansen som (forvalter og) godkjenner norske plantenavn, forklarer Bjureke.
Med dette bakteppet har vi gjort en uhøytidelig kåring av Norges verste sopp- og plantenavn. Kåringen er kun gjort på grunnlag av hvordan plantens norske navn klinger i våre ører, og tar altså ikke i betraktning noe av plantenes øvrige egenskaper.
Navnet skjemmer ingen, heter det. Men i dette tilfellet må vi nok si oss uenige i det.
Her er Norges ti verste navn på sopp og planter:
10. Svigermors tunge (Sansevieria trifasciata)
(Foto: Martin Olsson)
Tiendeplassen går til den velkjente, men akk så spissformulerte “svigermors tunge”. Denne afrikanske planten er hardfør og trenger lite vann, og trives godt i skyggen med en skvett kaffe. I likhet med svigermor er den spektakulær i drakten, og kan stikke hvis du berører den feil!
Ironisk nok trives svigermors tunge spesielt godt hos slumsete ungkarer som er dårlige på vanning og husarbeid generelt. Der står den gjerne i et hjørne og skuler olmt på planteeieren dagen lang.
9. Flekklungeurt (Pulmonaria affinis)
(Foto: Guro Djupvik)
Er det én ting legevitenskapen har lært oss, så er det at vi ikke vil ha flekker på lungene. Like fullt har denne franske fjellurten fått det lett sykdomsrelaterte navnet i norsk språkdrakt, og det lyder ikke særlig innbydende.
Flekklungeurt kjennetegnes på blader med hvite eller lysegrønne flekker og lilla til fiolette blomster. Flekker på lungene forøvrig bør meldes inn til din fastlege.
8. Søl (Palmaria palmata)
(Foto: Wikimedia Commons/Cwmhiraeth)
“Søl” – Smak litt på det ordet. Høres ikke det ut som … noe ungene dine hopper i på vei hjem fra barnehagen? Noe som ligger fastklint på gulvet under kjøkkenbordet, som ikke lar seg vaske bort av hverken grønnsåpe eller klor?
Joda. Men “søl” er likevel navnet på en utbredt, rødaktig alge som vokser langs hele norskekysten, og som har en lang og ærverdig mattradisjon i flere land. I våre dager har søl faktisk blitt populært å spise igjen, og serveres nå på mange gourmet-restauranter rundt om i landet. Ja, og da mener vi “søl” som i planten søl, ikke søl generelt.
(OBS: Mange restauranter serverer også søl generelt, men da kalles dette gjerne “Dagens”.)
7. Naken dame (Amaryllis belladonna)
(Foto: Wikimedia Commons/Kenpei)
I lys av den siste tidens #MeToo-oppgjør, er vi ganske sikre på at ingen planter ville fått et så eksplisitt navn i dag. Men verden var enklere (og mer mannsdominert) før, så etter at en kjønnsfiksert planteentusiast (sannsynligvis mann) så en blomstrende Amaryllis uten blader, var analogien et faktum.
Men navnet er ikke helt på trynet. For en Amaryllis belladonna kaster bladene før den blomstrer, og kan sånn sett sies å være “naken”. Og den er jo rosa, så … (Nei, dette sporet kan vi ikke fortsette på, av hensyn til samtidens krav om kjønnsnøytralitet). Men fin blomst, absolutt!
6. Nyresildre (Saxifraga granulata)
(Foto: Christian Fischer)
Sjetteplassen går til nyresildren, og igjen tvinges tankene over til anatomiens verden. Ok, den har kanskje noen blader nede på stengelen som kan minne litt om nyrer, men vær så snill, da! “Nyresildre”?
Er det nyrer som “sildrer” – sånn som bekker som sildrer? Det er jo kjempeekkelt! Det betyr vel at nyrene er punktert og avgir lekkende, klukkende lyder og bare, NEI TAKK! Og vi vil heller ikke ha friske nyrer som sildrer ut av vannkrana, takk som byr.
5. Bleiktjafs (Evernia prunastri)
(Foto: Wikimedia Commons/Liondelyon)
På femteplassen finner vi kåringens eneste lavsort, nemlig Bleiktjafs! Bleiktjafs er utbredt over mesteparten av verden, og vokser hovedsaklig på stammene og greinene til løvtrær og busker.
Men “bleiktjafs” forekommer også som frisyre hos bleke, syke gutter, narkomane og uflidde mennesker ellers. Hvis du har lys, pistrete hårvekst, en dårlig frisør, 39 i feber og har hatt på deg lue, kan du være kan være ganske sikker på at du har Bleiktjafs på hodet.
4. Sopp: Stanksopp, liksopp (Phallus impudicus)
(Foto: Wikimedia Commons)
Nå snører det seg til i toppen her, og det merkes på navnet (og lukten) på kandidatene. For på fjerdeplass har vi stanksopp, som visselig lever opp til sitt odørtunge navn, med en intens, kvalmende lukt.
Det hjelper heller ikke på inntrykket at denne soppen både ser ut og oppfører seg som en penis, som avgir tyktflytende sporemasse fra sopphatten … Nei takke oss til denne fallosen, som ifølge Store Norske Leksikon har så grove kallenavn at de ikke egner seg på trykk!
3. Vårvortemelk (Euphorbia polychroma)
(Foto: Wikimedia Commons/rasbak)
På den prestisjetunge bronseplassen har vi en staude med det temmelige udelikate navnet “vårvortemelk”. Men ikke la deg skremme av navnet! Dette er en dekorativ og hardfør staude med gule blomster som trives godt ved sjøen, og som har en melkeaktig saft i stilken.
Denne plantesaften er selvfølgelig hvit og har en lett etsende effekt, noe som har en viss effekt på – nettopp – vorter. Og hvis ikke dét er hyggelig å prate om rundt middagsbordet, så vet ikke vi.
2. Blodslirekne (Persicaria amplexicaule)
(Foto: Wikimedia Commons)
Å jadda! Her har vi en rakker hvis navn virkelig får det til å gå kaldt nedover ryggene våre. “Blodslirekne”? Det høres mer ut som noe man drar ut av magesekken til et åtsel enn noe man pynter opp hagen med.
Men likefullt er blodslirekne et kjært innslag i mange norske hager, der den lyser opp med sine dyprosa blomster – som faktisk kan ligne litt på … tja. Noe man kunne dratt ut av et dødt dyr.
1. Kreftkjuke (Inonotus obli)
(Foto: Wikimedia Commons/Tomas-Čekanavičius)
Og så har vi endelig kommet til førsteplassen i denne ærerike kåringen, til keiseren over alle heslige navn i norsk flora og fauna, nemlig kreftkjuka. En “kreftkjuke” er akkurat det den påstår å være, en kjuke som lever som en parasittisk kreftsvulst på bjørk eller or, og der lever den til treet dør.
Men legg ikke kreftkjuka for hat, kjære leser! For denne heslige soppen har lange røtter i helsekosttradisjonen, særlig i Russland og nord-Amerika. Tørket og pulverisert kreftkjuke kalles også Chaga, og skal visstnok ha positiv effekt på kreftrammede.
Dette er dog ikke vitenskapelig bevist. Men at “kreftkjuke” er et uovertruffent ekkelt navn, det er hevet over enhver tvil.
Kilde: Store norske Leksikon, floriss.no, Rolv.no