Diskusjonene mellom sinte kunder og beklagende leverandører både sliter og koster penger. Hvem burde egentlig ta regningen for serviceutrykningerog ekstrautstyr? Vannverket? Neppe – selv om det faktisk har en del av skylden: Vannverket har plikt til å levere vann i riktige mengder, døgnet rundt. Ikke minst i og rundt de store byene kreves et relativt høyt vanntrykk for kunne levere nok til alle. Når natten kommer og folk slutter å tappe vann, stiger naturlig nok trykket i tilførselsrørene.
En varmtvannsbereder som da prøver å sende overskuddsvannet sitt tilbake inn i tilførselsledningen, vil møte så stort mottrykk at dette ikke lykkes.
Da har de 2,8 literne med ekstra vann, som en 100 liters beholder tilføres gjennom den fysiske lov som sier at «alt utvider seg ved oppvarming», kun én vei ut av berederen: Gjennom sikkerhetsventilen. Når den virker som den skal, finner kunden en vanndam på gulvet. Er det et avløpsluk i nærheten er jo dette kun et irritasjonsmoment og ikke et problem.
Men er berederen montert i et tørt rom uten sluk, for eksempel på et parkettgulv, ja, da er huseieren lite fornøyd med sin berederleverandør.
Løsninger finnes
Å få vannverket til å justere trykket, og holde det konstant døgnet rundt på et akseptabelt nivå iht til løpende forbruk, er nok i praksis ikke mulig. At et dagtrykk på 9 bar i tilførselsrørene stiger til minst 10 bar nattestid er nok uunngåelig, i hvert fall i deler av nettet. Derfor lekker nye beredere utstyrt med sikkerhetsventil. Det høye vanntrykket forårsaker også slitasje på så vel vannrørene i bygningene, som på komponenter i vask- og oppvaskmaskiner.
En løsning på disse problemene kan være at rørleggeren monterer en trykkreduksjonsventil. Men alt har sin pris: Når denne gjerne halverer trykket, tar det dobbelt så lang tid å fylle et badekar. I tillegg fungerer en trykkreduksjonsventil som tilbakeslagsventil, og trykket vil da uansett stige nattestid, i mange tilfeller så høyt at sikkerhetsventilen uansett vil renne. Så da er det muligens bedre å finne seg i en vanndam rundt berederen?
En annen løsning er å la rørleggeren montere et såkalt ekspansjonskar, rett og slett en liten ekstra beholder for oppsamling av overskuddsvannet fra berederen. Men burde muligens vannverket få regningen for dette utstyret? Eller burde berederprodusentene levere det som nødvendig ekstrautstyr? Det enkleste er ofte det beste, heter det jo. Å få vannverkene til å endre rutiner og retningslinjer er nok ikke så enkelt, vannet må jo frem til alle husstander.
Rørleggeren kjenner de lokale forhold mht til trykk i ledningsnettet. Han har mulighet for å forebygge problemene og unngå klager ved å tilby trykkreduksjonsventiler og ekspansjonskar. Det er som regel både rimeligst og enklest å være føre var – derfor er det greit for huseieren å vite om dette FØR den nye varmtvannsberederen skal på plass.
